– Hele livet har døden vært en stor del av meg

Aleksander Kollen

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens mening. 

Jeg frykter ikke døden – jeg respekterer den. Å dø ser jeg på som det mest naturlige i verden. Det er på ingen måte sikkert at morgendagen kommer.

Noen vil kanskje påstå at det er dystert, men jeg ser på det som sunt. På mange måter vil jeg si det er nettopp denne forståelsen som gir livet menig.

For 55 år siden startet min farfar et begravelsesbyrå i Drammen. Han var innom flere andre bransjer før det, og jeg vet ikke om han riktig visste hva han bega seg ut på.

«Det er den fineste jobben jeg noen gang har hatt», fortalte han. Det var også krevende. Å drive begravelsesbyrå er altoppslukende og ganske uforutsigbart. Man må være tilgjengelig 24 timer i døgnet, hver eneste dag.

Pappa rundet nylig 40 år som gravferdskonsulent. En ledestjerne mange i bransjen har sett opp til, og jeg mer enn noen andre. Han jobbet mye da jeg var barn. Også når han var hjemme jobbet han. Det var en livsstil.

Jeg tror kanskje pappa følte han hadde mye å bevise. For seg selv, for farfar, for meg?

Hjemme var døden et naturlig samtaleemne, ofte rundt middagsbordet. Jeg var fascinert av det pappa fortalte, og stilte mange spørsmål. Jeg ville ha detaljene og forstå mer av døden. At han hadde en viktig jobb skjønte jeg tidlig.

Pappa pushet meg riktignok aldri i den retningen: «Finn deg heller noe annet å gjøre», sa han til meg flere ganger. Han ville at jeg skulle gå min egen vei, og ikke kjenne på forventninger hjemmefra, slik han selv hadde gjort. Det er jeg veldig takknemlig for i dag. Allikevel var jeg ikke i tvil om hva jeg ville gjøre i arbeidsuka mi i 10. klasse.

Som 15-åring fikk jeg prøve meg som gravferdskonsulent for første gang. Nå skulle jeg endelig få se hva jobben som pappa elsker så høyt er.

Vi skulle hente en død dame på et sykehjem. Jeg husker godt følelsene – en blanding av nervøsitet, ærefrykt og stolthet – da jeg trillet kisten gjennom korridorene på sykehjemmet. Jeg kjente også på en frykt for å ikke være god nok.

Jo nærmere jeg kom rommet med den døde damen, jo mer gikk det opp for meg hvor absurd denne situasjonen var. Jeg skulle ta på en død person. Løfte henne over i en kiste, gre håret hennes, kanskje kle henne i en hvit skjorte.

Ville det være ekkelt? Ville det lukte? Med en klam og nervøs hånd åpnet jeg døren og gikk varsomt inn. Kikket forsiktig rundt hjørnet, og rakk akkurat å tenke: «Hva er det jeg har begitt meg ut på?», før jeg så damen ligge i sengen sin.

Der lå hun! En søt, gammel dame med finkjolen på, og foldede hender rundt en enslig blomst. All frykt, nervøsitet og uro forsvant umiddelbart. Jeg visste at hun var død, men en annen kunne fort trodd at hun bare hvilte seg etter en litt strevsom dag.

Der og da forsto jeg hvor vakker døden kan være. Hvor naturlig den er. Senere har jeg lært at den også kan være både stygg og uforutsigbar, og slik skiller ikke døden seg nevneverdig fra livet. Sammen med min erfarne kollega la vi damen over i kisten med største respekt og forsiktighet, og brakte henne til byens kjølerom. I løpet av uken fikk jeg være med på flere slike oppdrag.

Etter den uken visste jeg at akkurat som to generasjoner før meg, skulle jeg en dag ha dette som jobb.

På skolen var alle interessert. Jeg svarte så godt jeg kunne, og var samtidig fascinert over at de manglet kunnskap om død og begravelser. Det gikk opp for meg at andre snakker om andre ting rundt middagsbordet med sine foreldre. Hva det skulle være? Det forsto jeg ikke helt.

Døden er kanskje det siste tabuet i samfunnet – den skal liksom holdes på en armlengdes avstand og blir først et tema når vi står midt oppi det selv. Når noen vi er glade i dør. Eller «går bort» som vi liker å si.

Jeg svarer alltid etter beste evne, men forteller heller om fine ting. Både fordi jeg ønsker å belyse disse sidene av jobben min, men også fordi jeg ikke vil ødelegge matlysten deres resten av uken.

Folk tror ofte at jobben er som i amerikanske filmer og serier. Nei, vi balsamerer ikke den døde kroppen, vi har ikke egne folk som sminker liket for at det skal se mest mulig «levende» ut, og nei, du kan ikke ha urnen til moren din på peishylla. Asken skal i jorden, eller spres i naturen innen seks måneder.

Å snakke med barn om døden er det jeg liker best. De har ikke filteret som voksne har. Sammen med barnebokforfatter Endre Lund Eriksen har jeg besøkt barneskoler rundt om i landet. Vi snakker om hva man kan dø av, nedbrytningen av kroppen, og forandringene som oppstår i huden. Vi snakker om forskjellen på begravelse og kremasjon, og vi ser på bilder av ulike urner og kister.

Også barn vil på et tidspunkt miste noen de er glade i, og sørge. Det er det vi forbereder dem på. Rydder vekk misoppfatninger.

Jeg ønsker å avmystifisere døden, ufarliggjøre den og bygge kunnskap på trygghet. Jo mer man kan, jo mindre skummelt er det. Det handler om sorg, det handler om en filosofisk tilnærming og det handler om livsmestring.

Å vokse opp med døden har vært en berikelse for meg. Årene i bransjen har satt spor. Noen gravferder har vært så ufattelig triste og nydelige på samme tid, at jeg har måttet kjempe for ikke å gråte selv. Jeg kjenner nok også på at å være tredje generasjon i dette yrket betyr at jeg har mye å bevise, men for hvem? For meg selv? For pappa? For farfar?

Jeg respekterer døden, og er samtidig svært takknemlig for livet. Plutselig er det slutt.