Fremtidens gravplass

På starten av 2000-tallet etablerte bedriften Eikner Naturstein AS i Bergen kontakt med bronsestøperiet Ernst Strassacker fra byen Süssen - en liten halvtime fra Stuttgart i Tyskland - på en natursteinsmesse i Nürnberg. Det ble starten på et mangeårig sterkt og godt samarbeid der Eikner fant en leverandør av kvalitetsprodukter i bronse innen beskriftning og dekor til sine gravsteiner.

Ettersom årene gikk ble samarbeidet utvidet til å omfatte mer prosjektrelaterte oppdrag, man kan nevne Tjøtta internasjonale krigskirkegård (Anne K. Irgens) med sine 84 store bronseplater med 5 000 navn, sansepark i Fauske med sine dyreskulpturer i bronse, den to meter høye bronsefiguren «Feskarkjerring» på torget i Andøya, og ikke minst – 77 unike navnesøyler i bronse på minnesmerket Utøyakaien, som ble innviet til markeringsdagen 22. juli 2022. 

Forskningsprosjektet «Campus Vivorum»

På denne tiden arbeidet Strassacker allerede med et forskningsprosjekt som til slutt skulle ende opp som Campus Vivorum. Det er et ikke-kommersielt og tverrfaglig samarbeid mellom sosiologer, teologer og annet fagpersonell innen psykologi, sorgbearbeiding, landskapsarkitekter, gartnere, steinhuggere og gravplassforvaltning. Også det Oslobaserte arkitektfirmaet Manthey Kula, som tegnet nettopp Utøyasøylene, ble invitert inn i prosjektet.

Tanken var å finne ut mer om hvilken plass gravplassen skal ha i samfunnet i fremtiden, hvilken funksjon den skal fylle, og ikke minst – hvordan man kan tilrettelegge for sorgbearbeiding på gravplassen. 

Undersøkelser viser nemlig at i Tyskland, der man ikke anlegger gravplasser finansiert over skatteseddelen, er kommet til et punkt der hele 67% svarer at de ikke trenger gravplassen mer. Den viktigste årsaken er nok at samfunnet er blitt mer sekulært og at vi har fjernet døden fra livet. Strassacker ville vise betydningen av spesifikke rom for sorg og at gravplassen fortsatt har en viktig funksjon i samfunnet. 

Seminar i Bergen: «Tid for sorg»

Strassackers representant for Norden, Karin Holst-Mikkelsen, ville gjerne fortelle oss mer om dette, og Eikner og Gravplassmyndigheten i Bergen arrangerte derfor sammen et seminar i Bergen i mai 2023 der Karin holdt foredraget «Tid for sorg». Der ble tankene og bildene fra Campus Vivorum presentert for et lydhørt publikum, og man oppfanget interessen for muligens å foreta en studietur på et tidspunkt.

Det fikk vi til i september i år. Vi ble en gjeng på 12 stykker – 11 fra Bergen og 1 fra Oslo – som satte kursen mot Stuttgart. Deltagerlisten var spennende; steinhuggere fra Eikner, kunstnerne fra Gjenskinn, landskapsarkitekter fra Norconsult og Akasia og representanter fra Gravplassmyndighetene i Bergen. 

Et sentralt punkt i Strassackers tilnærmelse er at mange av dagens nyere gravformer, som anonyme graver, navnet minnelund, woodland cemetery (en annen variant av skogsgravplass enn den store, berømte i Stockholm) og askespredning medfører et fravær av personlig uttrykk. 

Dette fordi det ikke gis muligheter for personlig utsmykking eller fordi driftsavdelinger holder slike graver for sterile til at privat sorgbehandling kan finne sted. Folk bruker ulik tid på å sørge ved sine kjæres dødsfall og hyppigheten vil avta etter hvert som en jobber seg gjennom sorgen. Dette oppnås best ved å tilby en større bredde av gravminner og minnerom innen gravplassen enn det tradisjonelle europeiske gravplasser har. 

Samtidens nye behov for sorgbearbeiding

Resultatet av arbeidene ble altså en 6 mål stor park ved Strassacker sin fabrikk i Süssen, som viser konkrete eksempler på hvordan gravplassen kan svare på samtiden nye behov for sorgbearbeiding. 

Det er ganske utrolig at et bronsestøperi i Tyskland har funnet ut at de skal revolusjonere gravplasspraksisen i Europa. Men godt er det, for i gravplassprototypen «Campus Vivorum» tørr de prøve det meste. 

Tanken har vært at gravplassen skal være for de levende, det er de som bruker den og den må være et verdig og hyggelig sted å besøke. Her skal være plass for alle mennesketyper og alle aldre. Dermed har de bygget en park som spinner omkring livet og døden, en slags metafysisk hage. Parken er tenkt som en gravplass, men er delt opp i ulike minnerom med forskjellige temaer, svært ulikt en vanlig norsk gravplass i hvert fall. 

Ulike minnerom og minnedager

Hagerommene er orientert omkring en prosesjonsveg som går midt gjennom området. På oppsiden av denne ligger ulike minnerom. På nedsiden ligger minnehager med gravmonumenter av ulike typer. Hver hage har sin stemning. Den kubistiske hagen, den forgjengelige hagen, naturhagen og den mer tradisjonelle gravfelthagen. 

Minnehagene er møblert med gravsteiner, de fleste så vakre at det mer fremstår som en skulpturpark. Siden gravplassprototypen er etablert ved og av et bronsestøperi har de fleste gravsteinene og møbleringen noen elementer av bronse. Bronse er et vakkert materiale som bare blir vakrere med tiden. Her er bokstaver i bronse, som bare i seg selv er et kunstverk, her er rammer, pyntedekor, kanter ja nesten alt man kan få til å lage i bronse. 

Minnerommene ligger på rad og rekke på oppsiden av gangveien. Her er et venterom for urner, utført som et kolumbarium bygget av vedstabler med bronseomramming. Et lukket rom for alle typer sorg og lengsler med tavle til å skrive på og sandflate for å tegne sine følelser. Et rom for alle religioner, de fire store og de fire elementer - fint visualisert i bronse, her er inkludering i praksis. En egen lekeplass med sandkasse, vippehuske og kulespill vakkert utført i marmor etter evighetens prinsipper gjør det trygt og godt for barna som sørger på en helt annen måte enn voksne. 

Prosesjonsvegen ender i et stort hagebord i betong der gravfølget kan samles og feire livet som var og livet som kommer. Bordet har innebygget vannfall og benker omkring. I bunnen av bassenget ligger gamle gravsteiner med teksten opp. Fordi vannet er så kalkrikt viskes bokstavene gradvis ut, en vakker måte å illustrere tidens gang og livets forgjengelighet.

Ideene fra Camp Vivorum er delvis satt ut i livet på byens gravplass, som ble besøkt. Her har Strassacker fått testet ideene og produktene sine over lang tid. Størst inntrykk på oss landskapsarkitekter var nok de vakre vannpostene. Her har Strassacker sammen med kunstnere laget de utroligste vannpostskulpturene i bronse. Også morsomt å se at disse var fra forskjellige tidsepoker med tydelige designgrep fra 60-, 70- og 80-tallet. 

De sydtyske gravplassene er bygget opp omtrent som de norske, men med mye større og mer monumentale gravmonumenter i polert granitt. Her er også mye «nips» på gravene, og her har Strassacker hatt et godt marked for bronseengler og bokser for vievann. Gravplassen i Süssen var velstelt, og fordi gravene var store går det nok mye tid på gravstell. 

Dette hadde Strassacker nye løsninger for. De siste 10 årene var det etablert flere nye gravfelt med alternative løsninger på gravplassen, vesentlig rimeligere både i etablering og drift. Denne delen bestod av organisk formete stier og gravfelt kantet med naturstein og med frodige plantefelt. 

Gravene var organisert gruppevis i sirkler eller langs de buete gangstiene. Her var stemningen en helt annen enn på de tradisjonelle gravfeltene. Den organiske formen, kombinert med vakre trær, frodige plantefelt og sitteplasser gir trygge og gode rom for ettertanke. Her var også flere vakre og utradisjonelle gravstøtter, noen av dem produsert av Strassacker. 

 Det var en plass som gjorde sterkere inntrykk enn de andre. Under noen store platantrær var det satt opp rektangulære steiner i grå betong, i meget nøyaktig og fin utførelse med bronsedetaljer. Steinene dannet en plass der omrammingen bestod av en mur med innfelt tekst i bronse med dikt av Goethe. Benker og vannpost er i samme materialer, minimalistisk og verdig.