Fargerik avskjed:
Barna dekorerte mormors kiste
Da Gravferdskonsulent Monja Østli spurte om barna ville pynte mormors kiste, visste hun ikke hvilken positiv innvirkning dette ville ha. Tegningene bidro til en nær og personlig opplevelse for familien.
Publisert
Sist oppdatert
Monja Østli i Modum begravelsesbyrå spurte etterlatte før en gravferd om barna ville pynte kisten til mormor med noen tegninger.
– Jeg så et innlegg på sosiale medier der noen barn hadde dekorert kisten til avdøde. Det var en god idé, syntes Monja.
Det hadde hun helt rett i. Kista ble dekorert i alle regnbuens farger, og sirlige barnehender lagde tekster og tegninger til minne om sin mormor.
Under samtalen i forbindelse med gravferden, sa barnas mor at de minste skulle være med på syningen, men at kisten skulle være lukket mens barna var der. – Jeg spurte om de ville pynte kisten til mormor med noen tegninger, fortsetter Monja.
Det ble en vakker time. Fire- og åtteåringen fortalte om mormor og hva hun hadde betydd for dem. Hva de hadde funnet på sammen og hvor glad de var i henne.
– Jeg oppdaget hva det gjorde, at barna fikk en rolle i gravferden, sier Monja. Hun mener også at dette er med på å «ufarliggjøre» døden for de aller minste.
«Vi tenker på deg». «Fly høyt». «Hekler i himmelen».
«Jeg er glad i deg.
Fra Leo».
«Glad i deg, mormor. Du var altid glad».
«Du var alltid glad». «Hvil i fred». «Vi kommer til å savne deg og den morsomme humoren din».
Monja er takknemlig for å få «dele stunden» sammen med de pårørende, og se kjærligheten som vises den avdøde. Det er en stor tillit å få fra de pårørende.
– Jeg opplevde denne timen som veldig fin, det å se barn og voksne uttrykke tanker og følelser rundt den døde og gravferden. Det var også en fin ting å se at familien var trygge på situasjonen.
Da datteren til avdøde holdt minnetalen, inneholdt den også «forklaringen» rundt at kisten på denne måten var pyntet. – Å se hva det betydde for familien gjorde at jeg gjerne fremmer denne muligheten i flere samtaler, avslutter Monja Østli.
En stund etter begravelsen ble Monja kontaktet av barnas mor. Tilbakemeldingen var at pyntingen hadde vært en svært positiv opplevelse.
Først vil jeg si at selve pyntingen bidro til at både vi voksne og ikke minst barna fikk dele en nær og personlig opplevelse. Husker at det ble både litt latter og gråt underveis, og dette bidro til å ufarliggjøre noe som i utgangspunktet var litt skummelt.
Vi ser ofte i minneboken og snakker om tegningene deres. Hun minste er veldig stolt over hjerter og figurer hun tegnet på kisten, skravler og peker, forteller så fint om mormor.
Videre vil jeg si at vi har fått tilbakemelding fra barnehagen som skryter av Ellas involvering i det hele. De forteller at hun har pratet masse om det, både til store og små, og virker avklart i det som skjedde og begrepet «døden».
Å få tegne på kisten er en viktig årsak til dette. I det store og det hele har prosessen bidratt til en større forståelse og trygghet, og hos oss har mammas død blitt en naturlig del av hverdagspraten vår.
Avslutningsvis vil jeg si at det er minstemor som hadde størst utbytte av selve pyntingen, han eldste fyller 10 år og har nok hatt mest utbytte av den generelle involveringen.
Som du leser har vi utelukkende en positiv opplevelse av pyntingen, og igjen vil vi takke for denne muligheten.
Datter til avdøde
