– Vi må tørre å snakke mer om selvmord

Denne kronikken ble skrevet i anledning verdensdagen for selvmordsforebygging, som var søndag 10. september. Frank Ellefsen er byråleder for Jølstad Agder. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger. 

En brå og uventet død er alltid et sjokk for de nærmeste, men ekstra tungt er det når den avdøde planla og gjennomførte avslutningen av livet selv. 

I anledning Verdensdagen for selvmordsforebygging ønsker vi å snakke om de seremoniene vi skulle ønske vi ikke måtte arrangere. 

Nesten 700 personer tar livet sitt hvert år i Norge. Det er ikke registrert selvmordsforsøk her i landet, men beregninger viser at helsetjenesten behandler mellom 4 000 og 6 000 selvmordsforsøk årlig. 

Selvmord er så definerende for de rundt at begravelse blir ekstra viktig og ekstra vanskelig. Som gravferdskonsulenter er vi ofte noen av de første familien møter etter et selvmord. I en tid preget av sjokk er tålmodighet, nærvær og praktisk hjelp viktige stikkord for oss som er rundt, enten vi er profesjonelle eller nærstående. 

I vår jobb gir vi familiene noe å holde fast i, i en kaotisk tid, og vi får guide dem gjennom prosessen i å velge hvordan begravelsen skal bli. 

Det har skjedd mye på denne fronten de siste ti årene, og vi er flinkere til å være åpne om selvmord i dag enn før. Det har blitt mer aksept for å snakke om ting som er vanskelige, og det bidrar til at skammen knyttet til situasjonen blir mindre. 

Likevel kan det være vanskelig for familien å ta stilling til, og ulike medlemmer av familien kan ha ulike behov. Noen ønsker å minnes en kjær nærstående, og vil ikke at dødsårsaken skal dominere den siste avskjeden. 

Samtidig er erfaringen at spørsmålet om dødsårsaken melder seg, uansett. Fravær av åpenhet kan føre til spekulasjon som kan kaste skygger over begravelsen.

Vi oppmuntrer til åpenhet i dødsannonsen og i gravferdstalen, og vi oppmuntrer også til å se den avdøde, selv når dødsfallet kommer som et sjokk. Vi ser at det har god effekt for familien å få ta et siste farvel med avdøde i ro og fred. 

De fleste familier som har syning er takknemlige for dette i ettertid, og de som gjennomfører en syning klarer å komme seg litt lenger i sorgprosessen. 

Selv om det har blitt mer åpenhet om selvmord de siste ti årene, er det fortsatt mange som kjenner på skyld og skam. Det er en bunnløs sorg og mange bebreider seg selv for at de ikke så det komme eller klarte å gripe inn tidligere. 

Det å møte familiene med forståelse, varme og empati, og guide dem gjennom den første vanskelige tiden og alle valgene som skal tas, er det viktigste vi gjør. 

Vi sier at begravelsen er det viktigste ritualet vi har. Og i kampen mot selvmord og skam, slår vi et slag for åpenhet og vi heier på alle som tør å være åpne om selvmord.