«Ventesorg»

Dette er en kronikk som gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Vi mener det er på tide å snakke mer åpent og ærlig om døden og alt som følger med. «Ventesorg» er for mange et ukjent fenomen, et fenomen vi ønsker å rette søkelys på.

Livet er fylt med venting. Fra de første øyeblikkene i livet, hvor vi venter på å ta vårt første skritt, til voksen alder og hvor vi venter på de store øyeblikkene vi ønsker å oppleve. Men det er kanskje i livets sluttfase at ventingen tar en dypere, mer reflektert form: ventingen på døden. Om vi kommer i en situasjon hvor vi selv vet når vi skal dø, eller når en av våre nære skal dø, da slår en egen sorg innover oss; «ventesorg» 

Å vite at døden er nær oss kan føre til en rekke følelser: angst, aksept, fornektelse, eller til og med nysgjerrighet. Noen ser på denne ventetiden som en mulighet til å sette ting i perspektiv, for å oppleve noe man alltid har ønsket å oppleve, eller for å tilbringe tid med nære og kjære. 

Ventesorgen rammer også de pårørende og er en normal reaksjon. Men livet er langt fra normalt når du venter på at noen som står deg nær skal dø. Du vet at en av dine nærmeste skal dø, men akkurat når det vil skje, vet du ikke. Å leve i den uvissheten er for mange veldig utfordrende, og kan sette i gang mange tanker. Hvis jeg er så lei meg nå når min kjære fortsatt er her, hvordan blir det da når vedkommende ikke er her lenger? Mange pårørende opplever også at tilknytningen til den døende blir sterkere i denne perioden. 

For de som opplever ventesorg, trenger det ikke alltid være trist. Finnes det lyspunkt selv når det er som mørkest? Det er i denne ventesorgen at vi også kan finne trøst. Uten sorg, hva ville trøst ha vært da? Mange finner styrke i å snakke om døden, ved å dele sine følelser og erfaringer med andre. Åpen dialog om døden kan være en helbredende prosess, en som hjelper oss med å akseptere og forberede oss på det uunngåelige som kommer.

Det å oppleve ventesorg, minner oss om vår skjørhet, det setter livet i perspektiv. Men i denne ventetiden ligger det også en mulighet: en mulighet til å omfavne livet og dele tiden med de du er glad i, før en tar det neste steget til Mitt farvel.

Mange av oss tenker ikke over gravferden før det er for sent, men alle har en mulighet for å selv ta kontroll over den endelige seremonien. Å planlegge sin egen gravferd kan virke skummelt for noen, men det kan også sees som en dypt personlig, kjærlig og praktisk handling. Det gir en mulighet til å sette sitt personlige preg på gravferden. Fokus på ditt liv, verdier, og hva du ønsker å etterlate deg som et siste minne. Er det en bestemt sang, et dikt, eller kanskje et sted som har dyp mening for deg? Dette er din siste mulighet til å uttrykke hvem du var.

Gravferdsseremoni er ikke bare for den avdøde, men også for de som sørger. Ved å planlegge på forhånd, gir man de etterlatte en klar veiledning, slik at de slipper å ta vanskelige beslutninger i en allerede sorgfull tid. Det ligger mye kjærlighet og omsorg i å gjøre nettopp det. Vi lever i et mangfoldig samfunn med mange kulturer og livssyn. Å planlegge din egen gravferd sikrer at dine kulturelle og religiøse ønsker blir respektert og fulgt. For de som opplever ventesorg, kan det være fint å planlegge sitt farvel sammen med andre

Det kommer frem fine samtaler, det kan være en befriende og meningsfull opplevelse. Det er en påminnelse om at selv i døden, har vi et valg. Å planlegge egen gravferd er ikke en unnvikelse av livet, men heller en feiring av det, og en siste kjærlighetshandling til de vi etterlater oss.

Vi mener det er på tide å snakke åpent og ærlig om døden og alt som følger med. Også ventesorg, den sorgen som inntreffer før døden. 

For å si det med dronning Elisabeth II, «Sorgen er prisen vi betaler for kjærlighet».