Utfordret seg selv

Åse, som 1. mars 2023 ble ny bransjeleder i Virke gravferd, er opprinnelig fra Melhus sør for Trondheim. Hun flyttet til Østlandet for å studere og ble uteksaminert som landskapsarkitekt på Ås i 1994. I 1996 flyttet hun til Drammen, der hun fortsatt bor.

Hun fikk nytte av utdanningen både i Statens vegvesen, flere konsulentfirma og som arealplanlegger i Lier kommune. I 2012 ble hun ansatt som gravplassrådgiver og satt hos bispedømmerådet i Tunsberg, før hun ble fagsjef gravplass hos statsforvalteren i Vestfold og Telemark fra 2021. 

Der var hun fram til hun gikk over til Virke gravferd.

Man kan godt si hun ble headhuntet til begge stillinger. Det var Helge Klingberg, mangeårig kirkegårdskonsulent i departementet, som spurte henne om hun ville søke stillingen som gravplassrådgiver etter ham. 

Og Irlinn Tystad, direktør medlemsengasjement i Virke, spurte henne om hun ønsket å søke stillingen som bransjeleder etter mangeårig bransjedirektør i Virke gravferd Gunnar Hammersmark.

Likt og ulikt

Ved å forlate gravplassene til fordel for begravelsesbyråene, tok hun farvel med faget landskapsarkitektur. Det var et ankepunkt for å si ja til en ny stilling. Samtidig, hun er blitt 54 år gammel. Skulle hun få nye utfordringer, måtte hun gripe sjansen nå.

– Det har vært en fin opplevelse å bytte jobb. Jeg har sett at folk i byråene er like dedikerte som de som jobber i gravplassforvaltningene. Folk liker jobben sin, sier hun.

Åse ser også at både de som jobber i byrå og forvaltning er opptatt av samme problemstillinger, som kremasjonsavgift, kjølerom og tilgang til livssynsåpne seremonirom. Samtidig er det forskjeller. Byråene er næringsdrivende som skal arrangere gravferder, mens gravplassforvaltningene skal forvalte gravplasser med kommunale midler.

Hun har også lagt merke til forskjeller i de viktigste fellesarrangementene. Mens fagdagene i regi av Norsk forening for gravplasskultur er fylt opp med mange faglige foredrag, har landsmøtet til Virke gravferd satt av mer tid til mingling mellom utstillingene utenfor møtesalen.

– Det som var mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg, var at det var så mye nytt å sette seg inn i og nye folk å forholde meg til. Ikke minst siden jeg er den eneste i Virke med gravferd som arbeidsområde. Det er flott å jobbe med mine 150 kolleger her på Solli plass, men av Virkes 25 000 medlemsbedrifter er kun 350 begravelsesbyrå. Så vi er små, sier hun. 

Varierte oppgaver

Hvilke felt hun skal konsentrere seg om, bestemmes i stor grad av styret i Virke gravferd som er satt sammen av folk fra byråbransjen. Blant hennes viktigste arbeidsoppgaver framover er kompetanseutvikling og rammevilkår for medlemmene, samt neste års nordiske dager på Hellerudssletta utenfor Oslo.

– Det blir både spennende og krevende, sier hun.

Tung start

Selv om hun har det fint i jobben nå, fikk hun den verst tenkelige starten. 2. februar, under en måned før hun skulle tiltre som bransjeleder, fikk mannen hennes et uventa hjerteinfarkt mens han rant slalåm i Østerrike.

Hun fikk selv kjenne på stresset og hjelpeløsheten mange pårørende føler på når den man er glad i dør langt borte i et annet land. Det ble en krevende tid. Dagene før kista kom til Norge, og skuldrene kunne senkes, føltes veldig lange. 

– Først fikk jeg høre det kunne ta uker før han kom hjem. Det var en kjempebelastning. Du greier ikke roe deg før han kommer hjem. Men da han først var hjemme, hadde jeg mer kontroll, sier hun.

Hun har mange års teoretisk erfaring innen gravferdssektoren, og kjente lover og forskrifter ut og inn. Likevel, det er noe annet når dødsfallet rammer en selv.

– Det å ha jobbet med gravplassforvaltning i mer enn ti år, gjorde meg bedre forberedt til å takle et slikt dødsfall. Samtidig ikke, sier hun stille.

Mangler livssynsnøytrale seremonirom

Hennes mann var ung, fortsatt i 50-årene. Han var et kjent navn i Drammen der han drev et VVS-firma. Nettverket i byggmiljøet var stort. Samtidig var han fotballtrener for begge sønnenes fotballag. Siden det var så mange som kjente ham, var det ventet stort oppmøte til gravferden. At han var utmeldt av statskirka, som gjorde det uaktuelt å arrangere en kirkelige begravelse, ble et problem. For hvor finner man et livssynsåpent seremonirom som er stort nok, og samtidig passende til en gravferd?

Hun hørte med flere hotell, men det ble for kronglete logistikkmessig å få fraktet kista inn på en verdig måte.

Så ble Union Scene kontaktet via begravelsesbyrået hun brukte, siden hun visste det hadde vært arrangert gravferder der tidligere (i følge Buskerud begravelsesbyrå sine minnesider, ble det arrangert bisettelse på Union Scene 14.01.2020). Da hun fikk avslag på å arrangere gravferd der, datt hun sammen, for hvor skulle seremonien holdes? (se svar fra Union Scenes nederst i saken).

Resultatet ble gravferd i ei kirke, riktignok en som var tatt ut av ordinær drift. Strømsø kirke var stor nok til å kunne romme de anslagsvis 700 som møtte opp for å ta et siste farvel med Åses ektemann.

– Det var ikke et problem at det ble holdt i ei kirke, men det var viktig at vi kunne bestemme innholdet i seremonien selv, sier hun.

Datter tegner seremonirom

Av Åses tre barn, kan det se ut til at dattera i hvert fall delvis kommer til å følge i mors fotspor. Hun studerer arkitektur på NTNU i Trondheim og skriver på en masteroppgave om livssynsåpne seremonirom.

– Hun så utfordringene vi møtte i å finne et passende sted å holde gravferden for hennes far, sier hun og smiler.

Første jobb i hovedstaden

Åse er vant til å pendle, men dette er første gang hun jobber i Oslo. Det synes hun er praktisk da det kun er et par hundre meter å spasere fra kontoret på Solli plass og ned til Nationaltheatret stasjon, der ventetida til neste drammenstog er kort.

Med barn og krevende jobb, blir det lite tid til hobbyer, selv om hun liker å lese og gå turer i skog og på fjellet.

– Jeg har en enebolig. Det er jo en slags hobby å holde den ved like, sier hun.

Et fåtall gravferder på Union Scene i Drammen

Grav24 spurte Union Scene om hvorfor de ikke lenger har gravferder:

Louise Winness Prestgard (bilde), daglig leder i Drammen Scener, som inkluderer Union Scene, bekrefter at det mellom 2010 og 2020 kun ble arrangert et fåtall gravferder hos dem, og at dette per i dag ikke lenger er en mulighet.

– Vi drifter på bakgrunn av de til enhver tid gjeldende politiske føringer fra vår eier Drammen kommune. Vi kommer ikke til å være tilgjengelige for gravferder med mindre vår eier ber oss om det. Gjennomføring av gravferder krever spesiell kompetanse, og selskapet besitter ikke denne kompetansen, sier hun.

En begrunnelse for avslag på gravferder er at kulturhuset brukes av mange leietakere på dagtid, blant annet kulturskole, galleri, teater med elevforestillinger, øvelser med skuespillere og konferanser.

– Alle leietakere må varsles og avtaler flyttes for å kunne gjennomføre gravferder. Konfirmasjoner gjennomføres i helger hvor det ikke er annen dagdrift, sier Prestgard.
(Foto: Akrobat Designbyrå)